For ca. 20 år siden, et å ha bodd noen år i Oslo, endte jeg ganske så plutselig på Ullevål. Det var doktor D. som sendte meg dit etter at jeg hadde fallt ned fra en stol på kjøkkenet mens jeg ryddet i skapene. (!)
Dagene var alltid de samme. Opp 0600, en rask tur i stallen (hadde hest på for), 8 timer på jobb og så 4 timer på skole. I helgen var det lesing og venner.
Tilslutt fant de ut at i tillegg til begynnende magesår i en alder av 23 år, vannvittig lavt(!) blodtrykk og dundrende hodepine så hadde kroppen min på en måte sagt stopp. Jeg fikk beskjed om å roe ned, men har man ikke tid så har man ikke tid. Jeg tror det gikk 10 år etter dette før jeg satt på det fine kontoret til doktor D og tårene bare trillet.
Jeg har godt hos samme lege i alle år. Han har fikset kne når jeg har gått på rollerblade, fikset det andre kneet når jeg falt ned under klatring, nektet meg å ta dykkerprøve med hjernerystelse og innkalt min mann når jeg var gravid(uten at jeg hviste han ble innkalt) får å få han til å få meg til å fårstå at jeg 1) ikke skulle gå på rollerblade, 2) ikke klatre og 3) ikke gjøre 100 ting på en gang hele tiden.
Så, da jeg satt der da, med tårene trillende. Doktor D så på meg, egentlig ganske streng å sa"har du et veldig viktig møte med veggen eller?" Hæ? Smarte folk hadde vel begynt å ta hintet. Jeg syns vel egentlig, etter å ha tørket snørr og tårer at det var litt frekt og ganske morsomt. Møte veggen liksom.
Det er vel for amatører.
Helt til nå. I dag tidlig, eller retter sagt etter å ha sovet til 12.30. Jeg prøvde å komme meg opp 0830 da jeg innså at T ikke hadde med seg noe skift på skolen og regnet bøttet ned. Kroppen nektet.
Vanlgvis, slik jeg har gjort når jeg har vært sliten de siste årene, så hadde jeg dritt langt i det, vanligvis. Samma det med smerter, svimmelhet og hodepine. Jeg ville gått uansett. Men i dag så rikket ikke bena på seg.
Jeg skjønte det neste i forrige uke hos legen. selv om jeg har krystallsyke og stokk stiv nakke så snakket hun (går nå til to leger) mye om at "du blir frisk igjen" Det kan være lurt å tenke på ditt og datt - som tydlig var relatert til hva hun mente om å gi full gass konstant. Jeg har delvis skjønt tegningen når kroppen rister når jeg tenker på mer en en ting og bena ikke vil løpe pga mangel på kraft. Delvis.
Men i dag, da kroppen nektet å fungere før den var helt utvilt og den ikke ville være med på planlegging av alt mulig og ikke engang vil gå i første gir da gikk det opp for meg. Det som leger og flere har prøvd å si en stund, men jeg har nektet å godta fordi jeg ikke vil godta at jeg ikke klarer alt jeg vil alltid, altså i 5 gir konstant, det gikk til slutt inn.
Hva er det de sier, Erkjennelse er første steg.
