Jeg beklager..

Jeg beklager at jeg kom over artikkelen i VG om LO Gerd sitt innspill om at kvinner gjemmer seg bak morsrollen. Jeg beklager fordi ellers ville jeg nå sitte å jobbe og gjøre meg fortjent til hennes heder.

Jeg er jo fremdeles hjemme med minstemann på 1,5 år som begynner i barnehagen til høsten. Det beklager jeg også siden han visstnok har vondt av det. Det er vanskelig å se på han, men de har nok rett de som sier det...selv om han er mer rolig og tilfreds, gråter mindre og stort sett gliser hele tiden. Han har sikker vondt av å være her med mor likevel. For det sier de jo, de som har greie på det.

Jeg beklager at jeg bare jobbet ca 25 timer forrige uke i tillegg til å passe minstemann. Jeg pleier altså å jobbe mer. Så ikke bli sint da, please??

Jeg beklager alle de gangene jeg har vært så svak, når damen i barnehagen sa" jaja, A bryr seg heldigvis ikke om å alltid bli hentet sist han...jeg beklager at dette for meg som mor kjennes ut som noen slår meg i magen med knyttet neve mens de vrier hjertet rundt. Jeg beklager at jeg er så hjelpesløs at det verker av dårlig samvittighet når jeg må si, nei, beklager men barnehageavslutningen som er klokken 1500 den kan jeg ikke komme på. Jeg beklager at jeg blir illsint når sjefen spør" er han ofte syk han lille? Eller, må du gå på den foreldresamtalen da? Og ja jeg har fått de spørsmålene. Og, altså, jeg beklager virkelig at jeg lar sånne ting plage meg.

Jeg beklager at jeg har samvittighet og at jeg har forståelse for andre som velger anderledes enn det som samfunnet er lagt opp til. Har det ikke slått noen at samfunnet kanskje er lagt opp feil? Skal noen være nødt å leve med en klump i magen? Fordi andre mener det.

Jeg jobber. Akkurat nå er jeg så heldig at jeg kan jobbe mens barn sover på dagen og til langt på natt. Jeg beklager likevel at jeg fra høsten bare vil jobbe 90%. det er det som skal til for å redusere min klump i magen. For andre er det kanskje mer. Vi må ha fortåelse for at alle har forskjellig terskel for hva som er mulig å få til uten ha det vondt. For samvittighet er vondt. Det må man skjønne. Det kalles empati.

Så, mest av alt, beklager jeg at noen kvinner føler seg tråkket på og misforstått.
Ikke gjør det! Vi har alle rett til å ta våre egne valg uten å føle oss mindreverdig.